Assistert befruktning

Den teknologiske utviklingen åpner for at stadig flere kan få egne barn, og at kvinner kan bli gravide i stadig høyere alder. Hvor skal grensene gå for hvem som skal få assistert befruktning? Eller bør det ikke være noen grenser?

 

Det var en mediesensasjon da verdens første «prøverørsbarn», britiske Louise Brown, kom til verden i 1978. I 1984 ble det første barnet unnfanget med IVF-behandling i Norge, født.

Baby

Rundt 2000 barn fødes årlig i Norge etter assistert befruktning. (Foto: iStock)

Noen tiår senere er assistert befruktning blitt en vanlig behandlingsform, som har bragt mer enn 30 000 norske barn til verden – et tall som øker med rundt to tusen årlig. I en norsk førsteklasse med 30 elever vil nå i gjennomsnitt én av dem være unnfanget med assistert befruktning. Mannen som utførte den første IVF-befruktningen, Robert G. Edwards, fikk Nobelprisen i medisin i 2010.

Assistert befruktning er den eneste muligheten enslige og enkelte par har til å bli foreldre til genetisk egne barn. Men fortsatt tillater ikke norsk lov eggdonasjon, assistert befruktning til enslige eller at en kvinne bærer frem og føder et barn for en annen person eller et par (surrogati). Hva er bakgrunnen for disse bestemmelsene, og hva er egentlig assistert befruktning?

 

Hva er assistert befruktning?

For å bli gravid kreves det at en eggcelle smelter sammen med en sædcelle, og at det befruktede egget fester seg i livmorveggen. Blant par som prøver å bli gravide, vil rundt 80 prosent lykkes i løpet av ett år. De parene som ikke oppnår graviditet i løpet av ett år, regnes som befruktningsudyktige (infertile) og kan søke om assistert befruktning.

Assistert befruktning er en samlebetegnelse på flere medisinske metoder som brukes for å unnfange barn. De mest brukte metodene er

  • inseminasjon, hvor sæd fra kvinnens partner eller en donor føres inn i livmoren hennes
  • IVF-behandling (in vitro-fertilisering, tidligere kalt prøverørsbehandling), hvor flere tusen sædceller tilsettes en eggcelle i en skål i laboratoriet
  • mikroinjeksjon, også kalt ICSI (intracytoplasmatisk spermieinjeksjon), hvor én sædcelle injiseres inn i en eggcelle ved hjelp av en glasspipette. Ved mikroinjeksjon kan man også bruke spermier som er hentet direkte ut fra mannens testikler eller bitestikler med en nål eller kirurgisk.

Før behandlingen stimuleres kvinnen med hormoner for at flere egg skal modnes i løpet av syklusen. Flere egg å velge blant bidrar til at sjansen for graviditet øker. Befruktningen kan skje ved hjelp av egne egg- og sædceller (kjønnsceller) eller ved kjønnsceller fra en egg- eller sæddonor. Hvis man lar en annen kvinne bære frem barnet, kalles det surrogati. Bruk av donorsæd til inseminasjon har foregått i Norge siden 1930-årene.

Assistert befruktning gir ingen garanti for at man lykkes med å bli gravid, selv om man prøver mange ganger. Rundt 75 prosent av parene som får assistert befruktning, lykkes med å få barn.

LES MER: Artikkelarkiv om assistert befruktning

 

Årsaker til infertilitet

Antallet behandlinger med assistert befruktning har vokst betydelig de siste tiårene. Årsaken til infertiliteten kan ligge både hos kvinnen og mannen. Kvinnen kan for eksempel ha problemer med eggløsningen eller ha ødelagte eggledere. Mannen kan ha dårlig sædkvalitet, oftest for få sædceller eller sædceller med nedsatt bevegelighet. Det anslås at årsaken til et pars fertilitetsproblemer ligger hos kvinnen i én tredel av tilfellene, hos mannen i én tredel, mens man i den siste tredelen ikke finner en spesifikk årsak til at paret sliter med å oppnå graviditet.

En av årsakene til at flere kvinner i dag har problemer med å bli gravide, er at stadig flere utsetter tidspunktet for når de prøver å få barn. Fra naturens side er det lettest for kvinner å bli gravide når de er i begynnelsen av 20-årene. Fruktbarheten synker gradvis etter hvert som kvinnen blir eldre, og de fleste kvinner over 40 år har betraktelig redusert fruktbarhet. Fra 1994 til 2014 sank andelen norske barn født av mødre som var yngre enn 30 år, fra 61 prosent til 46 prosent. I samme periode ble andelen barn født av kvinner i alderen 40–44 år fordoblet.

 

IVF-behandling

IVF-behandling starter med hormonbehandling av kvinnen. Hensikten er å modne flere egg på samme tid for å øke sjansen for å lykkes med behandlingen. Mellom seks og ti egg regnes som et gunstig antall. Eggene hentes ut ved et mindre inngrep under lokalbedøvelse. Deretter blandes de med sæd i en skål i laboratoriet, og de første tegn til befruktning overvåkes i egnede varmeskap.

Illustrasjons som viser IVF-behandling

IVF-behandling. (Illustrasjon: Sigrid Thoresen/Bioteknologirådet. CC BY-NC-ND 4.0)

Befruktningen skjer vanligvis innen 18 timer. De befruktede eggene følges i 2–5 dager for å se hvordan de utvikler seg til embryo. Kanskje vil bare halvparten av de befruktede eggene utvikle seg normalt. Ett (eller i noen tilfeller to) av embryoene settes deretter inn i kvinnens livmor. De øvrige befruktede eggene kan fryses ned til senere bruk. Dersom det er egg til overs når paret er ferdige med behandlingen, såkalte overtallige befruktede egg, kan disse doneres til forskning.

Dersom mannen har få sædceller, eller dersom sædcellene er dårlige til å svømme, kan det være vanskelig å få befruktet egget i en skål i laboratoriet. I slike tilfeller kan man føre én sædcelle inn i eggcellen ved en metode som kalles mikroinjeksjon (ICSI). Ved ICSI suges én enkelt sædcelle opp i en tynn glassnål, som deretter stikkes inn i eggcellen, og fører inn sædcellen.

Dersom mannen eller kvinnen har alvorlig, arvelig sykdom i familien, kan man genteste det befruktede egget før det settes inn i livmoren. Dette kalles preimplantasjonsdiagnostikk (PGD) (se temasiden om PGD).

 

Risiko

Figur som viser andel tvilling- og trillingfødsler etter assistert befrukting, 2004-2013

Andel tvilling- og trillingfødsler i Norge etter assistert befrukting, 2004-2013. (Figur: Helsedirektoratet)

De første barna som ble født ved bruk av IVF-metoden, er nå selv blitt foreldre. Dette taler for at infertiliteten ikke nødvendigvis er arvelig. Risikoen for små eller større misdannelser ser ut til å være marginalt høyere ved bruk av assistert befruktning enn ved vanlige graviditeter. Det kan imidlertid se ut til at denne økningen i risiko har sammenheng med årsaken til infertiliteten, ikke med behandlingen i seg selv.

Risikoen for misdannelser eller svangerskapskomplikasjoner er vesentlig høyere hvis kvinnen er gravid med to eller flere fostre samtidig, såkalt flerlingesvangerskap. Tidligere var flerlingesvangerskap vanlig ved assistert befruktning fordi man satte inn flere egg for å øke sjansen for at kvinnen skulle bli gravid. I dag har metodene blitt bedre, slik at det som regel kun settes tilbake ett befruktet egg per behandling. I årene før 2004 var opptil ett av fire norske svangerskap etter assistert befruktning et flerlingesvangerskap. Siden da er andelen mer enn halvert.

 

Regelverket for assistert befruktning i Norge

Assistert befruktning tilbys i Norge kun til en kvinne som er gift, eller som er samboer i et ekteskapslignende forhold. Fra 2009 gjelder dette også kvinner som er gift eller samboer med en annen kvinne. Enslige kvinner kan ikke få assistert befruktning i Norge. Behandlende lege skal gjennomføre en medisinsk og psykososial vurdering av søkerparet, hvor det skal legges vekt på deres omsorgsevne for det fremtidige barnet. Et par kan derfor få avslag på søknaden om assistert befruktning dersom legen mener de ikke er i stand til å gi barnet en god og trygg oppvekst. Dette er imidlertid aktuelt kun i svært få tilfeller.

Lenge måtte man ha medisinske fertilitetsproblemer for å få assistert befruktning i Norge. Dette gikk man bort fra da man i 2009 åpnet for assistert befruktning til kvinner som er gift eller samboer med en annen kvinne. Selv om to kvinner ikke kan få barn med hverandre, er de i de fleste tilfeller ikke medisinsk infertile. I 2013 åpnet man for assistert befruktning til nok en gruppe som ikke nødvendigvis er infertile: Par hvor en av partene er smittet av hiv eller en annen kronisk og alvorlig kjønnssykdom. Dette ble gjort for å hindre smitterisiko for personens partner.

I begge disse tilfellene fantes det gode argumenter for å utvide tilgangen til assistert befruktning. Når man fjernet det absolutte kravet om medisinsk infertilitet, ble det imidlertid vanskeligere å sette en grense for hvilke grupper som skal tilbys behandling. Bør også enslige kvinner få assistert befruktning? Skal to gifte menn få lov å benytte seg av surrogati for å få barn, for å likestille dem med to gifte kvinner? Slike debatter blusser opp med jevne mellomrom i den norske offentligheten.

 

Sæddonasjon og eggdonasjon

I 2009 fikk også likekjønnede kvinnelige par mulighet til å få assistert befruktning i Norge. (Illustrasjonsfoto: iStock)

I 2009 fikk også likekjønnede kvinnelige par mulighet til å få assistert befruktning i Norge. (Illustrasjonsfoto: iStock)

Det er ikke alltid mulig å oppnå graviditet med parets egne egg- eller sædceller. Da kan man bruke egg eller sæd fra en annen person – en donor. Sæddonasjon tilbys norske par, men eggdonasjon er ikke tillatt i Norge. Når man bruker sæddonor, vil mannen i paret ikke være genetisk i slekt med barnet, men han regnes på alle måter som barnets far. Siden 2005 har norske barn som er unnfanget med donorsæd, rett til å få vite donorens identitet når de fyller 18 år. Donoren har ingen rettigheter eller plikter overfor barnet.

Sæddonasjon er aktuelt hvis mannen har dårlig sædkvalitet, eller dersom det finnes alvorlige, arvelige sykdommer i mannens familie. Også for lesbiske par eller enslige kvinner er det aktuelt å bruke sæddonor, men i Norge kan ikke enslige få assistert befruktning. Hver sæddonor i Norge kan være opphav til opptil åtte barn i maksimalt seks familier. Paret kan ikke velge sæddonor selv, legen velger en donor som ligner mannen i paret av utseende. Sæddonorens identitet er hemmelig for paret, og donoren får heller ikke vite hvilke barn han er opphav til.

Eggdonasjon tillates i de fleste europeiske land, men ikke i Norge. Behandlingen kan være til hjelp for kvinner som ikke produserer egne egg, som har for dårlig eggkvalitet til å bli gravide, som kommer veldig tidlig i overgangsalderen, eller som er bærere av alvorlig arvelig sykdom. Ved eggdonasjon er kvinnen som går gravid og blir barnets mor, ikke genetisk i slekt med barnet. Fraværet av et genetisk bånd mellom mor og barn er et hovedargument for mange norske motstandere av eggdonasjon. Eggdonasjon medfører også, i motsetning til sæddonasjon, en liten risiko for donoren, siden prosessen innebærer hormonbehandling og et lite, kirurgisk inngrep for å hente ut eggene. Andre bivirkninger enn ubehag hos eggdonoren er imidlertid sjeldne.

Eggdonasjon gjør det også mulig for kvinner å bli mødre i høy alder. Det har skjedd i andre land at kvinner så gamle som 70 år har født barn etter eggdonasjon fra en yngre kvinne. Flere land som tillater eggdonasjon har satt en øvre grense for hvor gammel en kvinne kan være for å få assistert befruktning. Blant annet har Danmark en grense på 45 år.

 

Surrogati

Noen personer ønsker å bruke en surrogatmor til å bære frem og føde barn for seg. Dette er aktuelt blant annet for kvinner som ikke er medisinsk i stand til å gjennomføre en graviditet, eller to menn i et forhold som ønsker å få barn. I de fleste land regnes kvinnen som føder barnet som barnets mor, uansett om hun føder barnet for noen andre. Etter fødselen adopterer surrogatmoren barnet til paret/personen som skal bli barnets foresatte. Surrogati er ikke tillatt i Norge.

Det er vanlig å skille mellom ubetalt og betalt surrogati. Ved ubetalt surrogati er surrogatmoren ofte en venn eller slektning av paret/personen som skal ha barnet, og får bare dekket utgifter i forbindelse med graviditeten. En betalt surrogatmor får betaling i tillegg til at kostnadene dekkes. Noen land, blant annet USA, tillater begge disse formene for surrogati. I enkelte land er kun ubetalt surrogati tillatt, mens mange land har forbud mot alle former for surrogati. Noen par og enslige fra land med forbud drar til utlandet for å gjennomføre surrogati. Dette fører i flere tilfeller til juridiske vanskeligheter, blant annet når det gjelder spørsmålet om hvem som regnes som barnets foreldre, og hvilket statsborgerskap barnet har. Disse juridiske vanskelighetene medfører risiko for alle parter, inkludert barnet.

Forbudet mot surrogati i Norge begrunnes blant annet med at man frykter at barnet i noen tilfeller kan bli behandlet som en handelsvare som selges fra én person til en annen. I tillegg mener noen at det å bære frem andres barn, fører med seg en uakseptabel risiko for surrogatmoren, siden graviditet og fødsel øker risikoen for sykdom og skade. Tilhengere av å tillate surrogati argumenterer gjerne med at det må være opp til surrogatmoren å vurdere om hun er villig til å ta denne risikoen. I tillegg hevdes det at legalisering av surrogati gjør at man kan skape et lovverk hvor prosessen kan foregå under tryggere former for alle parter.

 

Lagring av ubefruktede egg

Laboratorietekniker bruker mikro-nål til å befrukte en eggcelle.

Befruktning av egg i laboratoriet ved mikroinjeksjon. Prosessen kan følges på skjermen. (Foto: Science Photo Library/ Scanpix)

Man kan fryse ned ubefruktede egg uten at eggene tar skade av det, ved en metode kalt vitrifisering. Eggene kan senere tines og befruktes. Dette gjør det mulig for kvinner å øke sannsynligheten for å bli gravide i høy alder. For eksempel har en kvinne på 45 år langt større sjanse for å bli gravid dersom hun bruker egg som ble fryst ned da hun var 25 år. Enkelte bedrifter i USA tilbyr å betale for at unge kvinnelige ansatte fryser ned eggene sine. Dette er omstridt: Noen hevder at et slikt tilbud legger press på kvinnene for å utsette å stifte familie for å satse på karrieren. Andre mener dette frigjør kvinnene, slik at de kan prioritere yrkes- og familieliv som de selv ønsker.

I Norge er lagring av ubefruktede egg bare lov dersom kvinnen skal gjennomgå en medisinsk behandling som gjør at hun kan få redusert fruktbarhet. Det er ikke tillatt å lagre egg bare fordi man ønsker å utsette det å få barn.

 

 

Spørsmål til diskusjon:

 

  • Når en enslig person får barn ved assistert befruktning, har barnet kun én forelder, noe som gjør det mer sårbart. Samtidig har mange norske barn en god oppvekst hos aleneforeldre. Bør assistert befruktning tillates også for enslige?
  • Assistert befruktning med eggdonasjon eller med lagrede ubefruktede egg gjør det mulig for mange kvinner å bli gravide i høy alder. Bør det være en øvre aldersgrense for assistert befruktning? Hva bør grensen i så fall være?
  • Eggdonasjon fører ofte med seg ubehag og en liten risiko for donoren. Noen mener også at det er forskjell på å donere egg og sæd, siden det fra naturens side er slik at kvinnen som føder barnet, alltid er barnets genetiske mor, mens det ikke alltid er hennes partner som er barnets genetiske far. Er dette gode argumenter for å forby eggdonasjon når man tillater sæddonasjon?
  • Dagens norske lovverk tillater ikke at en kvinne går gravid og føder et barn for en annen person. Er det riktig å nekte en kvinne å være surrogat for en søster eller venninne som ikke kan få barn dersom hun kjenner risikoen? Er det greit å betale en kvinne i et annet land for å føde barnet ditt dersom hun trenger pengene?
  • Lagring av ubefruktede egg gjør det mulig å utsette det å få barn i mange år. Noen mener dette kan føre til at graviditet blir noe som kan utsettes og nedprioriteres, og at det kan utsette kvinner for press om å prioritere karriere. Andre hevder det er feil å nekte kvinner å lagre sine egne egg hvis de selv eller arbeidsgiver ønsker å betale for dette. Bør lagring av ubefruktede egg tillates?

 

Innholdet på denne siden ble sist oppdatert i februar 2016. 

Send oss en e-post om du har kommentarer eller spørsmål til innholdet.


Siden ble opprettet: 05.07.2010. Siden ble oppdatert: 17.03.2016

© 2016 Bioteknologirådet. | Design: Tank - Utviklet av: Spekter