Assistert befruktning

Assistert befruktning er regulert i Bioteknologiloven § 2

Hvem får behandling i Norge?

Bioteknologiloven stiller krav til samlivsform (§ 2-2). Tidligere kunne assistert befruktning i Norge bare utføres på kvinne som var gift eller samboer med en mann i ekteskapsliknende forhold. Fra 2009 kan også kvinner som er gift eller samboer med en annen kvinne, få assistert befruktning. Denne endringen kom etter at ekteskapsloven ble endret slik at homofile ble likestilt med heterofile. Enslige kvinner kan ikke få assistert befruktning i Norge. Heller ikke enslige menn eller homofile par kan få assistert befruktning i Norge, fordi surrogatmorskap ikke er tillatt her.

 

Vilkår for inseminasjon

Inseminasjon kan finne sted når mannen er befruktningsudyktig eller selv har eller er bærer av alvorlig arvelig sykdom, eller når to kvinner er gift eller er samboere i ekteskapsliknende forhold (§ 2-3).

 

Vilkår for prøverørsbefruktning

Befruktning utenfor kroppen kan bare finne sted dersom en kvinne eller en mann er befruktningsudyktig eller ved uforklarlig befruktningsudyktighet (§ 2-4). Ved alvorlig, arvelig sykdom kan man også tilby gentesting av befruktede egg (kapittel 2A preimplantasjonsdiagnostikk). Preimplantasjonsdiagnostikk (PGD) kan bare tilbys par der en eller begge er bærere av alvorlig monogen eller kromosomal arvelig sykdom og det er stor fare for at sykdommen kan overføres til et kommende barn (se temaside om PGD).

Preimplantasjonsdiagnostikk kan i tillegg utføres for å undersøke vevstype med sikte på å få et vevstypelikt barn som kan være stamcelledonor for et søsken med alvorlig, arvelig sykdom.

 

Behandling av smittevernhensyn

I enkelte tilfeller der den ene parten har en smittsom sykdom, slik som hiv, kan det være aktuelt med assistert befruktning for å unngå å smitte partneren. Menn med hiv eller hepatitt B kan få vasket sæden for å fjerne virus fra sædvæsken og kvinnen kan så bli inseminert med denne sæden. Smittede kvinner kan få inseminert mannens sæd slik at ikke mannen blir smittet, men ved hiv innebærer det 1-2 prosent risiko for at det kommende barnet kan bli smittet av morens sykdom under fødselen. I 2013 ble det åpnet for å få assistert befruktning av smittevernhensyn i Norge.

 

Legen avgjør

Beslutning om å foreta behandling med sikte på assistert befruktning treffes av lege. Avgjørelsen skal bygge på medisinske og psykososiale vurderinger av paret. Det skal legges vekt på parets omsorgsevne og hensynet til barnets beste (§ 2-6). Legen kan innhente den informasjon som er nødvendig, for å foreta en helhetsvurdering av paret. Helse- og omsorgsdepartementet jobber med å utarbeide retningslinjer som legen kan støtte seg til i denne vurderingen.

Paret skal gis informasjon om behandlingen og om de medisinske og rettslige virkninger behandlingen kan få. Informasjonen skal også omfatte informasjon om adopsjon (§2-5). Paret skal samtykke før hver behandling. Det betyr i praksis at dersom mannen dør, men har nedfryst sæd eller paret har nedfrosne befruktede egg, kan ikke denne sæden brukes. Ved bruk av donorsæd må ektemannen eller samboeren til kvinnen som får inseminasjon gi skriftlig samtykke til inseminasjonen, og han regnes som barnets far selv om han ikke er barnets biologiske eller genetiske far.

Par som får tilbud om behandling ved offentlige sykehus, får inntil tre forsøk per barn for en egenandel på 1500 per forsøk. I tillegg kommer egenbetaling på drøyt 16 000 kroner per barn for legemidler som brukes i forbindelse med behandlingen. For forsøk utover de første tre, må parene betale alle kostnadene selv. Befruktning utenfor kroppen tilbys både ved offentlige og private klinikker, men ved de private klinikkene må paret betale full pris for alle behandlingene.

 

Ikke-anonyme sæddonorer

De som er født etter assistert befruktning ved hjelp av donorsæd har ved fylte 18 år rett til å få opplysninger om sædgivers identitet. Et donorregister skal bistå barnet med dette (les mer om sæddonasjon under). Før 2005 var alle norske sæddonorer anonyme.

 

Eggdonasjon

Donasjon av egg eller deler av egget fra en kvinne til en annen er forbudt (§ 2-15 og § 2-18). Deler av egget inkluderer for eksempel cytoplasma som kan sprøytes inn i eggene til en annen kvinne for at hun skal kunne få økt mulighet for befruktning. For eksempel kunne man sprøytet cytoplasma fra eggene til en ung kvinne inn i eggene til en eldre kvinne for at hun skulle kunne bruke egne egg. Dette er imidlertid ikke-etablert behandling.

 

Lagring av ubefruktede egg og eggstokkvev

Ubefruktede egg og eggstokkvev kan bare lagres når lovens vilkår for assistert befruktning er oppfylt, eller dersom en kvinne skal gjennomgå behandling som kan skade befruktningsdyktigheten (§ 2-17).

 

Overtallige befruktede egg

Befruktede egg som ikke benyttes, kan lagres i inntil fem år ved frysing etter samtykke fra paret. De kan benyttes dersom behandlingen ikke lykkes i første runde eller dersom paret ønsker flere barn. Etter fem år blir de befruktede eggene destruert, det vil si kastet (§ 2-16). Etter lovendring av 15. juni 2007 som gjaldt fra 1. januar 2008 kan overtallige befruktede egg også brukes til forskning dersom paret har samtykket til dette.

Det er ikke lov å donere befruktede egg til andre par.

 

Sæddonasjon i Norge

Behandling med donorsæd er dokumentert brukt i Norge siden 1930-tallet, og det er født flere tusen norske barn ved metoden. Tidligere rekrutterte behandlingsstedene egne sædgivere, gjerne blant unge studenter. På grunn av vansker med rekruttere sædgivere i Norge, importerte klinikker de siste 10 år før 2005 sæd fra en dansk sædbank. Stortinget bestemte at det fra 1. januar 2005 sæddonorer ikke skulle få være anonyme. En viktig årsak var at barn, ifølge FNs barnekonvensjon, så langt det er mulig har rett til å kjenne sine foreldre og få omsorg av dem. Dette er tolket slik at barn har rett til å kjenne sitt biologiske opphav. Barn som er unnfanget ved hjelp av donorsæd etter 1. januar 2005, har derfor rett til å få opplysninger om identiteten til donoren etter fylte 18 år. Barn som vet eller antar at de er unnfanget ved donorinseminasjon, skal kunne få opplysninger om donorens navn og adresse i henhold til Folkeregisteret.

Norge har to sædbanker, en i Haugesund og en i Oslo. Haugesund sykehus har også et register med sædgiveres identitet. I registeret blir sædgivers navn og fødselsnummer, samt donorkode, registrert.

En sædgiver i dag kan ikke være opphav til flere enn åtte barn i maksimalt seks familier, og har ingen juridiske eller økonomiske forpliktelser overfor barna. Det er kun barnet som har rett til å få opplysninger om donorens identitet, og kun etter at det har fylt 18 år. Donoren kan ikke få opplysninger om barnets identitet; det er barnet selv som må kontakte donor. Foreldrene har ingen plikt til å fortelle barnet at det er blitt unnfanget ved donorinseminasjon, men oppfordres til det. Barna vil heller ikke få beskjed fra offentlig myndighet på 18-årsdagen om hvem som er deres biologiske far, de må selv oppsøke denne informasjonen.

 

Internasjonalt perspektiv

FNs barnekonvensjon fra 1989 slår fast at barn så langt det er mulig har rett til å kjenne sine foreldre og få omsorg av dem Flere land har, som Norge, tolket dette slik at barn har rett til å kjenne sitt genetiske opphav ved egg- eller sæddonasjon.

Eggdonasjon er tillatt i de fleste europeiske land, inkludert i alle de andre nordiske landene. Regler for egg- og sæddonasjon varierer mellom landene, både i Europa og innen Skandinavia. Reglene om anonymitet varierer mellom landene, men flere land ønsker nå større åpenhet og har regler om identifiserbare egg- og sædgivere. I Sverige er givere av egg og sæd ikke-anonyme, mens Danmark har beholdt muligheten til anonymitet. En del land tilbyr egg- og sæddonasjon uten lovregulering. Det finnes også firmaer som formidler salg av donorsæd via internett. Sæd som doneres til nordiske sædbanker blir undersøkt for smittsomme sykdommer og før det brukes, og man kartlegger også om donoren har alvorlige arvelige sykdommer i familien.

Siden lover og regler er så forskjellig landene i mellom, er det mange som drar til utlandet for behandling. Likekjønnede kvinnelige par og enslige kvinner fra Norge drar først og fremst Danmark for å bli inseminert med sæd. Også heterofile par kan velge å dra til utlandet, for eksempel fordi de ønsker anonyme sæddonorer eller eggdonasjon. Homofile eller enslige menn drar til utlandet for å få egg og surrogatmor. Noen norske par drar utenlands også for å få velge kjønn på barna sine uten at det er begrunnet i sykdom.

Siden ble opprettet: 12.07.2010. Siden ble oppdatert: 08.12.2016

© 2016 Bioteknologirådet. | Design: Tank - Utviklet av: Spekter