Det finnes en rekke regler, forskrifter og lover samt internasjonale avtaler som gjelder forskning, produksjon, import og distribusjon av genmodifiserte planter og matvarer fra dem. Med enkelte unntak gjelder samme regler i Norge som i andre europeiske land. Lovene som er spesielt viktige for godkjenning av genmodifiserte planter og mat i Norge, er genteknologiloven og matloven. På området GMO (genmodifiserte organismer) regulerer matloven bearbeidete mat- og fôrprodukter som ikke inneholder levende, genmodifisert materiale. Dersom det dreier seg om en levende GMO, som spiredyktige frø, gjelder genteknologiloven. Produkter som er laget fra genmodifiserte råvarer og som ikke er mat eller fôr, reguleres verken av matloven eller genteknologiloven og kan importeres fritt. Eksempler på slike produkter er biodrivstoff fra genmodifiserte råvarer og klær fra genmodifisert bomull.
Den norske genteknologiloven skiller seg fra andre lands lovgivning ved at samfunnsnytte, bærekraft og etikk er selvstendige vurderingskriterier i tillegg til vurderinger av helse- og miljøeffekter. I spørsmålet om bruken av en GMO er i samsvar med prinsippet om bærekraftig utvikling, må globale, langsiktige perspektiver vurderes. Når det gjelder samfunnsnytte, har Bioteknologirådet foreslått at dette begrepet primært skal gjelde for norske forhold i nåtid eller nær framtid. Det må da vurderes og argumenteres for hvorfor enkeltes interesser skal tilgodeses framfor andres.
Hittil har ingen genmodifiserte produkter blitt godkjent som mat eller fôr i Norge. Før en eventuell godkjenning skal norske myndigheter ha gjennomført en risikovurdering. Dersom en genmodifisert fôr- eller matvare tilbys på markedet i Norge, skal den være merket. Merkekravet gjelder dersom GMO-innholdet overstiger 0,9 % (dette gjelder også for én ingrediens i et sammensatt produkt). Den enkelte forbruker skal dermed ha muligheten til å velge om han eller hun vil kjøpe og spise genmodifisert mat.
